En klassereisendes tilståelse

Detaljer

Publisert fredag 22. februar 2013 15:01

Skrevet av Albert H. Collett

Redaktørens oldefar Hjalmar von Sydow, som agiterte sterkt for å sette inn soldater mot streikende arbeidere i Ådalen i 1931. Fem arbeidere ble drept.

De siste ukene har feministen og skribenten Malin Lenita Viks beretning og refleksjoner rundt egen klassereise utløst stort engasjement. Middelklassens forakt for arbeiderklassen har vært et sentralt tema. Som helgeunderholdning, og kanskje litt til, svarer Arbeideravisa i dag med redaktørens beretning om sin klassereise den andre vegen. God helg!

Aller først: Ta det følgende med noen klyper salt. Jeg er god til å huske feil. Det kommer ingen bevisste bløffer her, men livets skole har lært meg at jeg er god på det som litt forskjønnende kalles erindringsforskyvning.

Borgerunge
Jeg er en borgerunge fra Bangsund. Som barn var jeg medarving til en eiendom på 1,1 million mål, det største sagbruket nord for Dovre, et tresliperi og ganske mye mer. Huset jeg vokste opp i, var tegnet av Arnstein Arneberg. Han tegnet rådhuset i Oslo og tallrike praktvillaer.

For noen år siden var huset på Bangsund til salgs. Da dro Namdalsavisa på visning og regnet seg fram til omkring 70 rom med smått og stort.

Da jeg var liten, hadde vi dadda (barnepike) og hushjelp. Mens vi ennå var to søsken, spiste søsteren min og jeg på kjøkkenet. Når vi var ferdige, gikk vi inn til mor og far, som spiste i stua, og takket for maten. Så kunne vi gå ut og leke.

Internasjonalen
Det bringer oss direkte til et av kjernepunktene dine, Malin: Det du skriver om middelklassens forakt for arbeiderklassen. Jeg hadde flaks. Mor og far foraktet ikke arbeiderklassen. Far hadde lært bissniss på Harvard i Boston. Der prediket de viktigheten av å ha et godt forhold til arbeiderne.

For min del fikk det mange og livsformende uttrykk. Da vi var helt små, reiste vi vekk 1. mai, for det var arbeidernes dag. Den skulle de få ha i fred. Da vi ble gamle nok til å bli med i skolemusikken, ble det aldri reist spørsmål ved at vi gikk i tog 1. mai og spilte Internasjonalen. Og framfor alt: Jeg vokste opp «i» arbeiderklassen. Vedkassen på kjøkkenet til Ståle var mitt andre hjem. Der satt jeg og ventet mens han spiste ferdig.

Ikke fnugg av forakt
Faren til Ståle arbeidet på sagbruket som faren min eide. Jeg hørte aldri fnugg av forakt mot arbeiderne fra noen av foreldrene mine. Respekten var gjensidig. Da faren min trakk seg ut av firmaet, fikk han et brev fra fagforeninga der de uttrykte sin bekymring for firmaets framtid fordi han de alltid hadde hatt et godt forhold til trakk seg ut.

Dette gode forholdet, denne respekten, gjorde meg selvsagt ikke til arbeider. Særdeles langt derifra. I tillegg til dadda og hushjelp, hadde vi Olufine. Hun kom hver lørdag, strøk fars skjorter og stekte pannekaker. Olufine var farmora til Ståle. Vi elsket henne og pannekakene hennes. Hun satt også barnevakt.

Mille Marie
Selvsagt levde vi i forskjellige verdener. Tanken på at min farmor skulle ha sittet barnevakt for Ståle er like fjern som at Mille Marie Treschow skulle ha begynt på fileten i Båtsfjord. Far var for øvrig fadder til Mille Marie, så du skjønner hvilket sjikt jeg har vokst opp i. Parentesen rundt «i» når jeg skriver at jeg har vokst opp «i» arbeiderklassen, er høyst påkrevet, for å si det sånn.

Fremmed planet
Da jeg nådde gymnasalder, bestemte mor og far seg for å flytte tilbake til Oslo. Begge kom derfra, selv om far hadde vært mye på Bangsund der faren hans var eier før ham. Jeg ble sendt til Oslo i forvegen fordi foreldrene mine mente gymnaset i Namsos var for dårlig. De to første årene bodde jeg hos slektninger som jeg kjente godt, som hadde ungdommer på samme alder, og som behandlet meg bra på alle måter. Problemet var at jeg havnet på en fremmed planet. Jeg var blant mine egne, blant borgerne i Holmenkollåsen, men aldri har jeg følt meg mer utenfor. Jeg var ikke i nærheten av å bli inkludert.

Slo Per Kristian Foss
Heldigvis er livet sånn ordnet at det av og til finnes noen smutthull. I mitt tilfelle var hullene de posisjonene Holmenkoll-ungdommen ikke var interessert i. Jeg ble elevrådsleder, og arrangerte det første allmøtet i Ris skoles historie. Vi skriver høsten 1968. Både elever, lærere og rektor satt på gulvet i gymsalen og lyttet til Erling Borgen med medbrakt gatestein fra Paris høyt hevet mens han holdt sin flammende appell om studentopprøret.

Det andre hullet var politisk arbeid. Jeg ble verveleder i Vindern/Slemdal Unge Høyre. Hvis jeg husker rett, var Per Kristian Foss verveleder i Foss Unge Høyre samtidig. Jeg vervet mange flere enn ham, for foreldrene i Holmenkollåsen betalte gladelig kontingenten for sine håpefulle.

Levende ml-ere
Så kom journalistskolen. Høsten 1972 møtte jeg levende ml-ere for første gang. Jeg rakk å stemme ja til EF, men så var dannelsesreisen i gang, og her har vi kommet til punktet om avliving av myter, blant annet myten om at ml-erne var borgerunger. Denne seiglivete påstanden er solid tilbakevist med masse empiri. Jeg er unntaket som bekrefter regelen. I 1984 skrev Nils-Fredrik Nielsen boka «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter». Den inneholdt blant annet en liste over familienavn fra det gode borgerskap som kvalifiserte til statusen ekte 68-er. Navnet Collett var blant dem. Haken i mitt tilfelle er at jeg elsker seipanetter og spiser dem med stor glede. Boka til Nielsen var tidvis vittig, men bommet totalt i virkelighetsbeskrivelsen. Det kan jeg skrive, som fra begge sider kjenner den virkeligheten han ga seg ut for å beskrive.

Tenk sjøl
Den andre myten var at vi ble frelst inn i Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og AKP. At det var en slags rus. Det stemmer i alle fall ikke for min del. Jeg gjennomgikk en lang, intens, arbeidskrevende, søvnberøvende reise på fem år før jeg visste at jeg var ml-er. Jeg stemte Venstre (skrekk og gru) i både -73 og -75 før jeg kom fram til RV i -77. Jeg drømte om sovjetisk invasjon, jeg gikk på studiesirkler, jeg leste og diskuterte og tenkte og drømte og tenkte og tenkte og tenkte. Det var en reise jeg aldri ville ha vært foruten.

Jeg hadde nok flaks. NKS-sjefen i mine kretser i Tromsø het Hans Evju. Han sa alltid «tenk sjøl». Det var aldri snakk om bare å godta det vi fikk servert, enten det var om Pol Pot, POT, Sovjets sosialimperialisme eller behovet for væpnet revolusjon.

Sprenginga av Oktober
En anekdote forteller litt om hvilken virkelighet som omga oss den gangen. Jeg siterer fra Wikipedias artikkel om Oktober-bokhandlene: «Det var brannstiftelser og hærverk mot mange av bokhandlene, fra nynazister og andre. Butikken på Lillehammer ble forsøkt påtent. Men det alvorligste angrepet kom mot Oktober i Tromsø. Natt til 13. mars 1977 ble det gjennomført et dynamittattentat mot lokalene i Grønnegata. Det ble sprengt hull i veggen, vinduene blåst ut og bokhandelen ødelagt. Bare tilfeldigheter gjorde at ikke liv gikk tapt: To nattevakter hadde forlatt lokalet kort tid før det smalt, og det bodde folk i huset.»

Jeg satt vakt natta før. Hadde sprengningen skjedd 24 timer tidligere, er det ikke sikkert disse ordene kunne ha blitt skrevet.

Som du skjønner, det var rimelig heftig. Sånne håndfaste ytringer bidro selvsagt til å styrke overbevisningen om at samfunnet ikke var en demokratisk lekestue.

Sjølproletarisert
Etter noen år som student og ufaglært pleiemedhjelper på psykiatrisk sjukehus, sjølproletariserte jeg meg. Ny myteknusing: Det var ikke noe jeg ble pålagt i det hele tatt. Det skjedde slik: Jeg spiste frokost sammen med min sjølproletariserte husvert. Han sa: «Å, jeg er så trøtt i dag, Albert, kan ikke du gå på jobb for meg?» Jeg tok ham på ordet, ble godt tatt imot, trivdes, og fikk fast jobb som melkebilsjåfør. Hadde ikke ryggen streiket, hadde jeg nok holdt på adskillig lenger enn de rundt tre årene det varte.

Jeg savner ikke livet som melkebilsjåfør, men jeg minnes det med stor glede. Ja, jeg var på besøk i arbeiderklassen, og jeg fikk ingen varige venner på meieriet, men det var ikke så langt unna.

Gleden over ordet
Malin, det er liten tvil om at vi hadde med oss forskjellig kulturell kapital inn i voksenlivet. Du beretter om en heim med Se og Hør men uten bøker, der tv-en ikke ble brukt til å se Dagsrevyen men til å se onsdagsfilmen på TV Norge.

Jeg vokste opp med stua full av bøker og aviser. Aftenposten, Adresseavisen og begge Namsos-avisene, men også Dagbladet. Jeg vet ikke når jeg hørte om «En handelsreisendes død» første gang, men gleden over det skrevne ordet festet seg tidlig. Med den fulgte fryden over å leke med referansene, for eksempel med titler som «En klassereisendes tilståelse».

Att og ned
Som du skjønner, begynte det flott. Siden har det gått att og ned. Først forsvant det aller meste av arven. Siden har jeg surret det til selv såpass at jeg i en alder av 63 er fullstendig eiendomsløs og har begynt å ta ut full pensjon for å holde liv i meg selv og bidra en liten smule til husholdningen. Siden jeg har vært frilanser mesteparten av livet, får jeg 10.000 utbetalt i folketrygd. Ingen tilleggspensjon før jeg blir 67. Da kan jeg se fram til et par tusen mer.

Ja, jeg har litt lønns- og næringsinntekt i tillegg de neste fire årene, men så er det slutt. Hvis du sjekker inntekten min på skattelister.no, så vil du se at de fleste i din Frp-familie trolig kommer bedre ut. Jeg ligger solid under gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Klassereisen min motsatt veg har med andre ord vært relativt grundig.

De selvhøytidelige
Så til poengene om middelklassens forakt for arbeiderklassen. Jeg skjønner deg veldig godt når du skriver:

«Jeg mener at det er klare kulturelle og økonomiske forskjeller mellom en arbeiderklasse, middelklasse og overklasse i Norge.

Når jeg beskriver et bestemt sjikt av middelklassen med spisse albuer som er selvopptatte, selvhøytidelige og pretensiøse, er det hovedsakelig den urbane, høyt utdanna middelklassen (uavhengig av partitilhørighet) jeg omtaler.

Jeg mener det er en tendens til at venstresiden (slik jeg har erfaring med den) ofte har høy kulturell kapital, er for lite kontakt med det de vanskeligstilte, og kan oppfattes som lite inkluderende.»

Fittstim
Jeg er fullstendig enig i utfordringen din om å omgås arbeiderklassen. Skal vi kunne tjene, må vi kjenne. Jeg mener middelklassen har et politisk ansvar som den med fordel kan ta på større alvor, nemlig å solidarisere seg med arbeiderklassen. Litt på samme måte som vi menn har et politisk ansvar for å solidarisere oss med kvinner. Jeg hører til dem som mener at «Fittstim» var en strålende bok.

Ikke på egenhånd
Og så mener jeg at du tar grundig feil når du skriver at
«...alt jeg kan og er, har jeg gjort på egenhånd.»
Like selvsagt som jeg er et produkt av bakgrunnen min, er du det. Jeg er ingen teoretiker, men jeg har fått med meg en grunnholdning fra ml-oppdragelsen av at vi blir det vi spiser. Borgere stemmer Høyre, arbeidere stemmer Ap så lenge Ap representerer interessene deres, sosionomer stemmer SV. Holdningene våre blir formet av det vi møter i hverdagen.

Fordommer
Ja, jeg er full av fordommer som de fleste andre. Mine har blant annet handlet om SV-ere. For meg var SV-ere sosionomer. De som trodde de kunne kurere kreft med plaster. Jeg hørte til dem som ikke var fornøyd med litt mer brød, men ville overta hele bakeriet. Jeg har stemt SV en gang og angret bittert. Hvis jeg skulle forlate Rødt, ville det bli til fordel for Ap. Der foregår tross alt den reelle politiske kampen om hvordan kapitalismen kan administreres på en mest mulig human og strømlinjeformet måte. Sagt på en annen måte: Hadde Hallvard Bakke blitt statsminister og bedt meg om hjelp, hadde jeg kanskje sagt ja.

Lysbakken? Tvilsomt. Det er noe moralgreier med SV. Som du skriver selv, noen som tror de skal frelse arbeiderklassen fra kapitalismen. Klassekamp handler ikke om frelse. Nå må jeg passe meg, selvsagt, min strålende bedre halvdel er SV-er, men jeg er nok heller demokratisk kommunist, hvis noe sånt fins. Letingen etter sånne løsninger føles i alle fall intenst påkrevet fra mitt ståsted.

Møtes på midten
Du siterer Bjørgulv Braanen i Klassekampen 15. februar, der han skriver:

«At høyt utdanna med god inntekt tar stor plass i mediene og legger premissene for den offentlige debatten – og mer alvorlig – legger premissene for politikken fordi de befolker de politiske institusjonene, er et økende demokratisk problem, som venstresiden bør bekjempe.»

Du følger opp med å spørre: «Men si meg Braanen: Hva gjør Klassekampen med dette?»
Der tror jeg du har et poeng.
Vi har reist begge to, og møtes på midten, sånn cirka. Det ser ut til at reisen har gitt oss begge en god porsjon skepsis til den middelklassen vi er en del av.

Opprør på Rjukan
Jeg har mye å gjøre opp for. Både morfaren min og oldefaren min sendte soldater mot arbeidere. Morfar Henning Bødtker var regjeringsadvokat. Rollen hans i oppgjøret med krigsseilerne får vente til en annen gang. Her får det holde å fortelle at han som ung dommerfullmektig på Rjukan telegraferte etter soldater mot rasende arbeidere som hadde omringet politistasjonen. Soldatene ble sendt i godsvogner for å komme mest mulig overraskende. Jeg tror ikke det ble løsnet skudd, men jeg husker ikke detaljer fra hvordan konfrontasjonen endte.(1)

Ådalen 31
Historia om oldefaren min endte styggere. Hjalmar von Sydow var direktør i den svenske arbeidsgiverforeninga i 24 år. Han agiterte sterkt for å sette inn soldater mot de streikende arbeiderne i Ådalen i 1931. Kravet ble etterfulgt, og fem arbeidere ble drept.(2)

Til tjeneste
I dag er jeg redaktør for Arbeideravisa, utgitt av LO i Trondheim. Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre sted å være. Arbeiderklassen og fagbevegelsen i Europa er på defensiven. Kapitalens angrep er massivt, jeg vil tippe verre enn på 30-tallet. I denne situasjonen er fagbevegelsen velferdsstatens viktigste forsvarere. LO i Trondheim har vært og er stolte fanebærere for den viktige venstresida innafor denne bevegelsen.

Jeg har ikke tenkt å proletarisere meg, men jeg stiller meg ydmykt til tjeneste for denne bevegelsen resten av mitt yrkesaktive liv for i det minste å gi dem oppmerksomhet, et ørlite talerør og en debattarena i Midt-Norge, der tidvis stygt reaksjonære Adresseavisen har tilnærmet monopol.

Lykke til!
Jeg kommer til å ende som en lutfattig pensjonist, men med vissheten om at jeg har handlet ut fra min politiske overbevisning. Jeg ønsker deg lykke til på din arena.

(1) Til Lars Borgersrud og eventuelle andre interesserte: Detaljene finnes i selvbiografien til morfar, En advokat forteller, som jeg har rotet vekk for lenge siden.

(2) von Sydows rolle finnes blant annet omtalt i Helena Henschens bok «I skuggan av ett brott». von Sydow var Henschens morfar.