Jompe klar for opprykk

Detaljer

Publisert torsdag 03. april 2014 22:23

Skrevet av Albert H. Collett

Det avtvinger en viss respekt at noen klarer å finne fram i papirbunker på størrelse med sekretær Denstads. Han gjør det selv, men arme arvtaker...

Ingenting er avgjort før tirsdag kveld, men alt tyder på at John-Peder Denstad blir ny leder for LO i Trondheim. Opprykket til Arne Byrkjeflots mangeårige våpendrager betyr at politikken ligger fast. Godt til venstre. Inni papirbunkene et sted.

En vandrehistorie forteller om en redaktør i Arbeiderbladet som gikk av med pensjon. Da kontoret ble ryddet, dukket det opp en sykkel som ingen ante hadde vært der. Historien renner lett i hu når en ser krypinnet i Folkets Hus der Denstad har husert noen år. Papirstablene er imponerende. For så vidt greit nok så lenge sekretæren vet hva som ligger hvor. Utfordringen oppstår den dagen noen skal overta. Hvis årsmøtet følger valgkomiteens innstilling og velger Svein Åge Samuelsen, får trøsten være at de to er gode busser.

Kjært barn, mange navn
Å rope John-Peder i gata på Grefsen tidlig på 60-tallet tok for lang tid. Slåball er de lynkjappes disiplin. Sånn fikk unge herr Denstad tilnavnet Jompe alt som seksåring. En språkkyndig har forklart ham logikken i at når n-lyden i John trekkes sammen med p, forandrer den seg til m: Jompe. Det het han i barndommen, først i Oslo, så i Lillesand. Da han flyttet til Trondheim i 1975, visste ingen om kallenavnet. Dermed kom flere nye til, blant annet Dennis. Men det er Jompe han er, inni seg. Barndommen sitter i. Ingen hvilken som helst barndom. Mora døde da han var sju, faren da han var tolv. Jompe nærer stor beundring for stemora som tok ansvar for de tre ungene mannen etterlot seg i tillegg til sin egen på ett og et halvt. I dag er det hun som heter mor.

Møkkete jobb
Til Trondheim kom John-Peder litt tilfeldig. Han hadde søkt kjemi på NTH, men kom ikke inn. Så kom han inn likevel. Han fant fort ut at han ikke passet inn, men fullførte de fagene han kunne ha nytte av når han søkte seg inn på biologi. Der trivdes han langt bedre.
Myten om AKP-erne i borgerpressa er at de ble tvangsproletarisert. Det het seg at akademikerspirene fikk beskjed av partiet om å ta jobb i industrien. Jompe fikk ingen beskjed. Snarere tvert om: Han møtte ml-erne innafor porten på Ila Jern. Det var der han ble rekruttert til studiesirkel og etter hvert til AKP. Jobben søkte han fordi han saknet arbeidslivet han hadde stiftet bekjentskap med som avisbud og helgeansatt på bensinstasjon i ungdommen. I noen år vekslet ovnene på Ila Jern med studiene. Til slutt hadde han fått en hovedoppgave og måtte velge. Han valgte å fullføre studiet til tross for at veteranen Per Fredriksen på Ila protesterte og sa: «Denstad, det er her du hører til!» Den setningen har han ikke glemt.
Jobben var møkkete, folkene fantastiske.

Mangslungen karriere
Etter fullført hovedfag fikk han jobb på et prosjekt som skulle finne metoder for å bekjempe oljesøl til havs på mest mulig miljøvennlig vis. Han tok pedagogisk seminar og underviste unge innvandrere, han fikk familie og han reiste landet rundt og arrangerte «Stå sammen»-kurs for fagorganiserte i regi av Studieforbundet Ny Verden, før han til slutt endte i Direktoratet for Naturforvaltning. Der ble han i ti år. Sist på 90-tallet fant han tida inne til nok et brudd, og ble bussjåfør. Hele tida var han aktiv i fagbevegelsen med verv av ulike slag, etter hvert også i styre og stell for Trondheim Samorg, det som i dag heter LO i Trondheim.

Politiken
Ingen kommer undan politiken, synger Marie Bergman. Jompe er blant dem slett ikke har noe ønske om å komme unna. Framfor alt fagforeningspolitiken. Ingen som har møtt ham kan være et sekund i tvil om at han trives som fisken i vannet i den hundreårige tradisjonen til LO i Trondheim: Den som spydspiss for venstreopposisjonen i fagbevegelsen. Han har gjort sin del av jobben med å bygge opp Trondheimskonferansen som denne opposisjonens viktigste arena, og legger ikke skjul på at han er stolt av det.
Han ser fram til å videreutvikle arbeidet for fagbevegelsen som en selvstendig kraft, samtidig som den må søke allianse med venner på venstresida. Trondheimsmodellen er et helt sentralt stikkord i så måte, der fagbevegelsen stiller konkrete spørsmål til partiene og gir sine anbefalinger i forhold til hvilke svar den får.
Han husker med stor glede entusiasmen som dro Arbeiderpartiet mot venstre i 2005, og er skråsikker på at denne typen arbeid må fortsette. Fagbevegelsens skjebne ute i Europa skremmer.
Han slutter seg også til Gerd Kristiansens tanker om en folkefront, og viser til det ferske samarbeidet mellom Bondelaget og NNN som eksempel. Det er viktig å tenke bredt.

Ikke helt som planlagt
Denstads overtakelse etter Byrkjeflot har nok vært påtenkt, men ikke på denne måten. Alle skulle gjerne vært foruten historien som førte til den mangeårige lederens framskyndete avgang i vinter, og mange sår vil ta tid å lege. Derfor var det også spenning knyttet til hvordan Trondheimskonferansen i januar ville forløpe. Det gikk bra, blant annet takket være grepet til trubadur Børge Pedersen omtrent før folk hadde fått satt seg.
Han inviterte Denstad til duett i Henning Kvitnes' «Guttær», et grep akkurat passe avvæpnende til at forsamlinga måtte le. «Guttene» Pedersen og Denstad sang med adskillig glimt i øyet «Så ikke gråt en tåre mer for meg, guttær» som en passe frekk hilsen til Byrkjeflot. Dessuten strakk de ut en forsonende hånd gjennom å erstatte «guttær» i den ene verselinja med «jenter».

En glad gutt
Vi har ikke brydd oss om å spørre noen om hvor planlagt grepet var, men Pedersen visste hva han gjorde i den forstand at Jompe og han hadde sunget sangen sammen før. Glade gutter finner hverandre.
Sekretær Denstad liker sang og musikk, og er den selvsagte oppsanger i alle forsamlinger han deltar i, enten det er fagforeningsmøter, demonstrasjoner eller andre steder. Nesten ukentlig får han også tid til å øve med gruppa «Slagg» på Dora. Noen rekker mer enn andre. Enda godt kona Anne er med på mange av de sju tusen meterne han tilbakelegger i Pirbadet hver uke. Det høres alvorlig mye ut, men er langt fra noe stress. Tvert om:
- Der henter vi krefter og overskudd, og vi har mange flotte naturopplevelser etter hvert som årstidene skifter utenfor vinduene.

Diplomatisk
Om årsmøtet tirsdag er han diplomatiet selv:
- Jeg forholder meg til valgkomiteens innstilling og utfallet av møtet.
Ut over det vil han ikke kommentere Fellesforbundets ønske om Roar Aas som første nestleder, der valgkomiteen vil ha Svein Åge Samuelsen som både nestleder og sekretær. Han takker høflig nei til å tippe utfallet av en eventuell kampvotering mellom de to. Ei heller vil han kommentere at Heidi Klokkervold glimrer med sitt fravær i innstillingen til tross for at FO har foreslått henne. Han nøyer seg med å slå fast at FO er en viktig del av LO i Trondheim, og at en av LOs roller er å være brobygger mellom de 75 medlemsforeningene som naturlig nok ikke er enige om alt i verden.
Tida leger alle sår, heter det. Vi får se hvordan det går. Én ting er sikkert: Godt humør og entusiasme har aldri skadet noen.